De færreste framkaller sjukdommer på kulturplantene våre, men er nedbrytere slik at næringsstoffene sirkulerer. Videre har vi en stor gruppe sopper som ikke kan leve uten samarbeid med planter, nemlig mykorrhizasopper.
Mykorrhizasoppene deles inn i flere grupper, og den største gruppa danner såkalt endomykorrhiza (=arbuskulær mykorrhiza). Med unntak av korsblomstravekster og beter, er mange av kulturplantene våre i stand til å danne symbioseforhold med slike sopper. Symbiosen starter ved at en spore spirer og blir til en hyfe, som stimuleres av signalstoffer planterøtter sender ut. Hyfene infiserer planterøttene, og lager arbuskler, som likner kruseduller inne i noen rotceller.
Den samla overflata i denne krussedullen er stor, og gjør det til et effektivt sted å utveksle mange næringsstoffer, først og fremst fosfor. Hvilke stoffer som skal overføres er godt regulert, hvilket beskytter plantene mot bl.a. giftige stoffer. Symbiosen koster planta energi, dvs. sukker som den produserer via fotosyntesen. Plantas rotvolum øker mye med symbiosen, og planta kan da ta opp vatn og næring fra et mye større jordvolum. Planter som har mykorrrhiza er derfor sterker mot tørkestress og næringsmangel. Et spesielt klissete protein – glomalin, som sitter i veggen på hyfene og sporene, eller i jorda etter at hyfen/sporen er brutt ned – har stor betydning på jordstrukturen ved at de limer jordpartiklene sammen til aggregater. Dette proteinet brytes sakte ned, så derfor har mykorrhizasopper stor betydning for lagring av karbon i jorda. Det finnes mange vitenskaplige artikler som viser svært mange andre fordeler med dette symbioseforholdet mellom planter og sopp.
Siden symbiosen koster energi, er det liten vits for planta å danne symbiose med disse soppene, dersom tilgangen på næringsstoffer er god – og da spesielt fosfor. Allerede ved P-AL verdier i jorda på 4, reduseres samarbeidsviljen. Lett tilgjengelig næring, altså bruk av mineralgjødsel, hemmer utvikling av mykorrhiza. Det samme gjør bruk av kjemiske plantevernmidler – soppmidler så vel som ugrasmidler. Tilførsel av organisk gjødsel stimulerer imidlertid soppene. På grunn av disse faktorene er det ikke overraskende funnet mer mykorrhiza i økologisk landbruksdrift, enn i konvensjonell drift.
Mykorrhizasoppene overlever og vokser kun når de er i samarbeid med planter, hvilket betyr at jordarbeiding om høsten er uheldig. Utsettes jordarbeidinga til våren og det er kort tid fra jordarbeidinga til nye planter er etablert, vil noen sopptråder (hyfer) kunne være i stand til å infisere nye planterøtter. Intensiv jordarbeiding, slik som fres, kutter opp hyfene enda mer, og mulighetene for å kunne infisere ei planterot reduseres. Sporene overlever fra noen uker til noen få år – 5 år er nevnt – så alt håp er jo ikke ute dersom vi legger forholda til rette.
Du får kjøpt mykorrhiza på boks/påsa, men har de noen effekt?
Mange produkter har vært solgt i inn- og utland lenge, men overlevelse og infisering av planterøtter er det så som så med. Enten fordi sporene i påsan er døde lenge før de spres, eller fordi forholda ikke er optimale i miljøet de spres i. Generelt er det vanskelig å tilføre «jord-liv» og få det til å trives. Dette gjelder spesielt på jord med noenlunde bra moldinnhold, fordi der er det mye liv allerede. I litteraturen nevnes at det er mellom 40 og 50 000 mykorrhiza-dannende sopparter, og disse danner symbiose med ca. 250 000 planter – så det skal jo en del flaks til for at de få artene du kjøper og sprer skulle overleve.
Dessverre betyr ikke mykorrhizasoppene så mye i dagens intensive jordbruk. Er vi imidlertid villige til å endre litt på jordarbeidingspraksisen, gjødsling og bruk av plantevernmidler, kan hende vi kan få bedre nytte av denne soppgruppen, hvilket vil gi bedre jord- og plantehelse.
Lesetips:
